|
|
||||||||||||||||
Beskrivelse
Selve Gullfjellmassivet består av toppene Gullfjellstoppen og Søre Gullfjellstoppen, også kalt "Sydpolen". Det ville være naturlig å regne Skåldalsfjellet, Austefjellet, Sletteggi og Livarden som en del av massivet, men det er de ikke hvis du spør folk som bor i området.
Kommunegrensen mellom Bergen og Samnanger går langs Gullfjellmassivet, og mens Gullfjellstoppen er innenfor Bergen kommune er Søre Gullfjellstoppen i Samnanger kommune.
Navnet Gullfjellet har trolig opprinnelig vært Gulfjellet, hvor Gul refererer til vind. Og det "vindfulle fjellet" kan det godt være. Selv om Gullfjellmassivet er et fabelaktig og lett tilgjengelig turterreng sommer som vinter, kan været være ganske krevende og skifte raskt. Dette er med andre ord ikke et fjell du bør bestige i t-skjorte og olabukse, da kan det være du må benytte en av nødhyttene som står langs varderekken, eller Redningshytten til det formålet den ble bygget for.
Redningshytten
"Kongen av Gullfjellet" - Anton Berge, tok initiativ til å bygge Redningshytten på Gullfjellet. Den direkte årsaken var en kvinne som ble skadet på fjellet en vinter. Det tok svært lang tid å få opp en redningsslede og få kvinnen trygt ned til behandling. Berge følte noe måtte gjøres med dette, og han begynte arbeidet med å skaffe penger og arbeidsfolk til å bygge hytten.
Den første redningshytten ble bygget i stein og ble ferdig sommeren 1929. Det viste seg raskt at det var behov for en større hytte, og i 1936 stod den nye Redningshytten ferdig med to etasjer.
Den gang Redningshytten ble bygget, var nok Gullfjellet et fjernt fjellområde for mange. Folk flest hadde ikke egen bil, og skulle man til Gullfjellet, var det å ta tog til Trengereid eller Haukeland. Siden kom det bussforbindelse til Bontveit og Totland. Etter krigen løsnet det litt. I begynnelsen av 50-årene kunne man bivåne kull- og vedhandler Alf Knudtsen, som kjørte sion åpne lastebil til Osevann hver bidige søndag. På lasteplanet var det fullt av ivrige Gullfjellstravere som satt tett sammenstuet. Man satt under presenning vinterstid, i dårlig vær i alle fall. Det var en munter og sammensveiset gjent som satte sitt preg på utfarten.
Etter hvert ble bilen en vanlig bruksgjenstand og dermed ble det lettere for folk å dra til fjells. Også på tider det ikke var vanlig bussforbindelse.
Da Anton Berge falt fra, var det den dyktige skiløperen Mikal Dyngeland som ordnet opp, men det sto klart at det måtte flere hjelpere til. Skal en institusjon som Redningshytten bestå, er en avhengig av entusiastiske mennesker som kan ta et tak. Dermed fikk man systemet med faste hyttevakter på søndager.
Redningshytten på Gullfjellet er i dag en stiftelse. Av hyttevakter som holder vakt hver søndag er det et snes, og mange er kvinner. Det var nok utenkelig på Anton Berges tid at man kunne overlate hytteansvaret til en kvinne, det avspeiler jo utviklingen som har funnet sted i samfunnet de siste tiår.
Varderekkene
På Gullfjellet finner du 140 store varder på strekningen Gullbotn-Totland og i de to varderekkene fra Redningshytten og Katalane ned til Osevann. Vardene er 1,5-2m høye og nummererte med en retningspil på toppen. De står med 100-200m mellomrom. Arbeidet med å bygge varderekken startet i 1929, samtidig med at Redningshytten ble bygget.
Turforslag
For bergensere er det nok mest naturlig å starte turene fra Osevann. Herfra er det en times gange opp til Redningshytten på grusvei og bred/mye brukt sti. Fra Redningshytten er det flere muligheter for videre turer, både til Austefjellet og Livarden, ned mot Hausdal og opp "korketrekkeren" mot Gullfjellmassivet. Det er godt merkede varderekker til toppen, og de er nummerert og med retningsindikatorer. Mot Søre Gullfjellstoppen er det vanskeligere å gå, og det er ikke varderekker. Snøen ligger stort sett lenge på Gullfjellet, og som skiterreng er det fantastisk. Lange vidder, bratte bakker og mange flere muligheter enn når det er bart.
Turbeskrivelser
Osevann - Redningshytten - Gullfjellstoppen - Redningshytten - Osevann |
||
| Dato (siste): | 16.04.2008 | Last ned ruten til GPS (tracklog i GPX-format) |
| Lengde: | 16,8 km | Se ruten på N50.000 kart |
| Total stigning: | 900m | |
| Tid: | 5:00 time(r) | |
| Terreng: | Grusvei nedre del, gode stier, varderekke. (Ski på denne turen) | |
|
Rett før jeg la meg i går kveld sjekket jeg for morro skyld yr.no
for en værmelding i Bergen, med en tur i bakhodet. Sjelden har jeg
sett så mange blide soler smile mot meg, og der og da bestemte jeg
meg for å ta en grytidlig tur på Gullfjellet. Siden jeg for det
første egentlig skulle på jobb, og snøen ville bli skikkelig råtten
utover dagen stod jeg opp 04:00 og pakket sekken raskt. Selv om
jeg måtte ha med ski for å komme til toppen ville jeg helst gå mest
mulig til fots, og måtte komme i gang før solen tok tak. Etter litt
klabb og babb med pakkingen var jeg på Osevann og klar til avgang
rett før 07:00. Helt opp til starten av "Fallgroben" var det bart
på grusveien og temperaturen lå rett under 0C. Som planlagt var
snøen frosset og knallhard, og det var omtrent som å gå på grusvei
oppover mot Redningshytten. Hadde en liten pust i bakken på Redningshytten
og her var temperaturen -3C. Fortsatte så langs varderekken mot
"Korketrekkeren", og fremdeles var skiene bundet fast til sekken.
På ca 900m, rett vest for Gullfjellet (toppen, 914m), ble snøen
så tørr at jeg sank noen centimeter for hvert steg. Her ble det
en kort pause mens sko ble erstattet med ski, Swix blå var rette
valget i dag :) Skiføret var upåklagelig, og så fort
jeg rundet toppen gikk det som ei kule ned mot tjerna før siste
stigningen opp mot Gullfjellstoppen. Det gikk smått siste stykket
opp, og skismøringen var så godt som borte. Klokken 09:45 nådde
jeg toppen, og det var ikke ett menneske å se. Temperaturen på toppen
var en del lavere enn nede på Redningshytten, jeg tipper mellom
-5C og -10C, men den stunden jeg satt der og spiste matpakken kjente
jeg at solen begynte å varme mer og mer. Etter mange bilder ble det på tide å komme seg ned igjen, og akkurat nå var det greit at skismøringen var vekk. Fra toppen ned mot tjerna gikk det i forteste laget, og jeg kjente allerede nå en artig og krampaktig følelse i lårmusklene. Ned "Korketrekkeren" var den en del gamle skispor som tydeligvis var gått i våt snø, de var altså ganske dype. Nå var snøen fremdeles frosset, og det var ikke lett å kjøre ned når jeg hele tiden måtte passe på å ikke havne i disse sporene, men det gikk nå på et vis. I korketrekkeren møtte jeg dagens første person, og det ble en kort prat. På redningshytte ble den en kort stopp igjen, mens jeg forberedte lårmuskelaturen for den siste nedkjøringen mot Osevann. Nedover "Fallgroben" var jeg ferdig, bare så vidt jeg klarte å ploge for å holde farten nede. Det ble noen stopp med pratsomme folk før jeg kunne bytte til fjellstøvlene igjen og komme meg ned til bilen. I bilen på vei til jobb kjente jeg også at jeg var godt solbrent :) Knallfin tur, og veldig bra skiforhold fremdeles. Dette var min første tur på ski i Gullfjellet, det gir bare enda en dimensjon til dette fjellmassivet. |
||